Julia Benito er redaktør i Hemali.no og tidligere styremedlem av Kostreform.

Da Julia Benito (57) valgte lavkarbo, skulle erfaringen med motstand komme godt med i en framtidig jobb som redaktør i Hemali.no.
I dag kjemper hun kamper mot et skråsikkert helsefelt, mot sensur og skamming av meningsmotstandere.

– Min interesse for lavkarbo ble vekket da jeg skulle løpe maraton i 2009. Alle hevdet at man trenger karbohydrater. Det var en unison enighet som ikke ble utfordret. Spesielt «Slow burn» av den meritterte maratonløperen Stu Mittleman ble en inspirasjon. Da jeg leste om det høye antallet kalorier som blir lagret som fett sammenliknet med karbohydrater, ble det logisk for meg at fett gir den beste energien under langløping. Men når jeg sa det til andre, fikk jeg bombastiske motstemmer, særlig fra voksne menn: «Du kommer ikke i mål om du ikke spiser masse karbs!»
Snart skulle hun løpe sitt aller første maratonløp, men våget ikke da å drastisk redusere karbohydrater fordi kroppen trenger tid til å tilpasse seg den nye primære energikilden.
Oslo Maraton ble gjennomført på fire timer og seks minutter.
– Den siste mila var smertefull, tortur. Jeg var helt tom; heiaropene føltes som hån. «Kan de ikke bare la meg være, ser de ikke at jeg lider»? tenkte jeg mens folk smilte og bare mente godt.
I Stockholm Marathon ett år senere hadde hun innarbeidet et kosthold med mer fett og mye mindre karbohydrater.
– En veldig skråsikker idrettstype sa; «Er du gal, du kommer til å kollapse»! Men nå som jeg hadde erfaring, var det spennende å prøve en ny tilnærming. Jeg løp mye og lærte kroppen å hente energi fra fettet. Tur-retur Smestad- Sandvika var enkelt, forteller hun.

– Før start for maraton i Stockholm var det som om de 20 000 andre løperne hev innpå med pastasalat, energibarer og -drikker. Jeg spiste valnøtter og drakk vann, sier hun.
Dette løpet ble en fest sammenliknet med det første.
– De siste 200 meterne på Olympia stadion følte jeg meg som en dronning! Jeg fullførte på tre timer og 53 minutter. Det er ganske bra! Enda bedre var at jeg hadde vist at mange skråsikre folk – les menn – tok feil. Ikke at det var motivasjonen i seg selv, men sannelig er det gøy å utfordre skråsikkerhet. «I proved them wrong!» sier hun med seier i stemmen.
Å undersøke påstander og utfordre etablerte sannheter fortsetter hun med i sin rolle som redaktør.
– Den sosiale motstanden mot lavkarbo hadde overrasket meg veldig. Hvorfor plager det deg at jeg lar kakefatet fare forbi på fest? Folk så på meg som sær fordi jeg fulgte et slikt kosthold uten å være syk eller overvektig, sier hun.
Hennes engasjement for kosthold førte henne inn i styret til Kostreform, hun ble redaktør for medlemsbladet Kostnytt. I 2017 ble det en del av Caluna. Hun fortsatte som redaktør der før hun fikk til stillingen som redaktør for Hemali.no ved oppstart i 2020.
Så kom pandemien, og en ny maraton begynte. Hun ble vant til skamming, personangrep og å miste venner.
– Det var rart å se den intellektuelle latskapen. Alle de som ikke søkte informasjon fra andre kilder enn konsernmediene og NRK. Jeg mener at disse mediene fungerte som talerør for helsetoppenes makt. «Å stole på vitenskapen» ble en hersketeknikk. Vitenskap ble framstilt som sannheter hugget i stein, og hvis man ikke trodde på dem, ble man ansett som antivitenskapelig og en folkefiende. Det er uvitenskapelig å framstille vitenskap slik, den trenger å bli utfordret. Uten testing av nye hypoteser blir vitenskap dogmatisk i stedet for dynamisk, sier hun.

De nye nasjonale kostrådene som kommer 15. august er også som maraton i maktens korridorer, ifølge Julia. Hun mener at de er rettet mot gjennomsnittsmennesket, et som ikke eksisterer. Dessuten at de ikke er basert i grundig og oppdatert forskning.
– Her er spesielt to stridstemaer, det første er ultra-prosessert mat (UP), det andre er mettet fett. Hvorfor er det ingen råd om å redusere UP, selv etter at professor Simon Nitter Dankel og klinisk ernæringsfysiolog Marit Kolby har utfordret dette med solid forskning? God kunnskap bør justere mantraet om at «vi bør velge vekk animalske fettkilder som smør og heller gå for vegetabilske oljer». I tillegg blir klima og bærekraft blandet inn. Det virker som om komiteen har bestemt seg på forhånd og ikke ønsker kritiske stemmer: Visse temaer skal tydeligvis ikke bli utfordret. Det er flertallets linje som gjelder. Her gjør mediene en elendig jobb med å utfordre de offisielle kostrådene, mener hun.
– Legg til at sensur og selvsensur er usynlig, derfor hevder de fleste at vi ikke har slikt i Norge. «I regimer som Sovjet og Kina derimot...»
Kostholdsrådene er prinsipielt viktige, fordi mange strekker seg etter dem, påpeker hun.
– De færreste følger dem slavisk, men de er bjelken i kostholdet som alle fra kreftpasienter til barnehagebarn, barneskolebarn og eldre blir servert. Det er en skandale at mettet fett ikke blir tatt med i betraktningen, sier Hemali-redaktøren.
Tidligere ble hun stolt av å få publisert kronikker i media. I dag tar hun det som et godt tegn å ikke slippe til når hennes meninger er i strid med vedtatt konsensus.
– Et hederstegn å bli ekskludert, ler hun.
– Fordi det forteller at jeg berører noe viktig. Hvis sensur og utestengelse er nødvendig for å opprettholde en påstand, må det være noe tynt med den. En påstand som ikke tåler å bli utfordret, hvor godt står den? Om det så er håndteringen av pandemien, koronavaksinene eller kostholdsrådene, avslutter Julia Benito. Hun har ikke løpt sitt siste løp, hverken på stadion eller i politisk makt og media.

© Kostreform. Alle rettigheter reservert