Insulinet produseres i bukspyttkjertelen og hjelper cellene i kroppen med å ta opp blod- sukker, slik at det kan nyttiggjøres som energi for eksempel i en muskel. Når du spiser, omdannes karbohydratene i maten til blodsukker (glukose) som fraktes rundt i kroppen din, akkurat som bensinen til bilen fraktes fra bensintanken til motoren, hvor den forbrukes. Insulinet binder seg til reseptorene (mottakerne) på cellene og lager åpning for glukose.
Jo høyere blodsukkeret ditt er, desto mer insulin kreves for at det skal bli tatt hånd om. Kroppen er nemlig avhengig av å ha et så stabilt blodsukker som mulig, rundt 5 mmol/L (millimol per liter) i fastende tilstand er ideelt. Insulin er livsviktig, men for mye av det kan også være uheldig. Det skal du lære mer om senere i boka.
Ordet «diabetes» kommer fra gammelgresk og betyr «noe som renner igjennom». Det viser til den økte urinutskillelsen diabetes fører til når sykdommen er ubehandlet. «Mellitus» er latin og betyr «honningsøt». Det viser til den søtlige smaken urinen har. Når blodsukkeret blir for høyt, skiller nyrene ut sukker i urinen, rett og slett fordi mye sukker er farlig for kroppen. Tidligere, når det ikke fantes andre metoder for å påvise sukker i urinen, smakte legen på den for å stille diagnosen.

Du har diabetes om én eller flere av disse kriteriene er oppfylt:
• Fastende blodsukker er over 7 mmol/L, målt ved to tilfeldige anledninger.
• Blodsukkeret er over 11,1 mmol/L, målt to timer etter inntak av 75 gram glukose (glukosebelastning).
• HbA1c (langtidsblodsukkeret) er over 6,5 mmol/L (les mer om HbA1c på s. 31).

Diabetes inndeles i fire hovedtyper
1. Type 1-diabetes
• Tradisjonell type 1-diabetes
• Diabetes LADA (Latent Autoimmune Diabetes in Adults)
2. Type 2-diabetes
• Tradisjonell type 2-diabetes
• Diabetes MODY (Maturity Onset Diabetes of the Young)
3. Svangerskapsdiabetes
4. Sekundærdiabetes

Type 1-diabetes kan debutere i alle aldere, men er mest vanlig hos barn, ungdom og voksne under 40 år. Sykdommen skyldes at de insulinproduserende cellene (betacellene) i bukspyttkjertelen er ødelagt. Type 1-diabetes er en autoimmun sykdom. Det betyr at kroppens eget immunforsvar oppfatter betacellene som fremmedelementer, og derfor ødelegger dem gradvis. Personer med type 1-diabetes vil ha forhøyet blodprøveverdi på antistoffene Anti-GAD eller Anti-IA2.Rundt 25 000 nordmenn har type 1-diabetes.
Årsak
En kombinasjon av arvelige anlegg og ukjente miljøfaktorer er årsaken til type 1-diabetes. Forekomsten av type 1-diabetes er økende, og Norge er i verdenstoppen når det gjelder antall barn med sykdommen. Hvilke miljøfaktorer som har betydning er ukjent, men det forskes mye på dette. Studier har blant annet antydet at det kan være en mulig sammenheng mellom diabetes og virusinfeksjoner, tarmflora, surhetsgrad i drikkevannet, for dårlig ernæringsstatus eller vitamin D-mangel i tidlig barnealder.
Enkelte personer har genetiske markører (vevstyper) som plasserer dem i en høyrisikogruppe. Om din mor, far, søster eller bror har type 1-diabetes, er din livsrisiko for å få sykdommen mellom 5 og 10 prosent. Hva den arvelige defekten består i, er ukjent.
Symptomer
Hos barn og ungdom utvikles sykdommen hurtig med symptomer som økt vannlating, kløe i hud og slimhinner (særlig omkring kjønnsorganene), tørste, vekttap, magesmerter, acetonlukt (lukter som neglelakkfjerner) fra munnen og medtatthet. Som følge av økt vannlatning kan man også bli uttørret (dehydrert). Det betyr at kroppen har for lite væske til å kunne fungere normalt.
På dette tidspunkt er mer enn 80 prosent av betacellene døde. Sykdomsprosessen har pågått over lang tid før den gir symptomer.
Behandling
Fordi kroppen ikke klarer å produsere insulin selv, må personer med type 1-diabetes få det tilført. Insulinet blir ødelagt av fordøyelsesvæskene i mage og tarm og kan derfor ikke tas som tabletter, men må tilføres med sprøyte.
Livsstilsendring er viktig, da riktig kost og fysisk aktivitet har stor innvirkning på blodsukkeret. Lavglykemisk kost (se s. 22) vil dempe blodsukkernivået og holde det mer stabilt, og redusere behovet for tilført insulin. Kunsten for den enkelte person med type 1-diabetes er å lære seg den fine balansen mellom matinntak, fysisk aktivitet og insulindosering. Det viktigste hjelpemidlet er egenmåling av blodsukkeret, som vi kommer nærmere inn på (se s. 32).
Diabetes LADA
Selv om LADA er en form for type 1-diabetes, blir omkring 10 prosent av tilfellene diagnostisert som type 2. Årsaken til dette er at man får sykdommen i voksen alder, og at den sjelden starter så akutt som klassisk type 1-diabetes.
Personer med LADA er som regel slankere enn dem som har type 2-diabetes. På samme måte som ved klassisk type 1-diabetes skjer det en immunreaksjon der kroppen selv ødelegger de insulinproduserende cellene. Derfor vil pasienter med LADA ha forhøyet prøve på en eller begge antistoffene Anti-GAD eller Anti-IA2. Pasienter med tradisjonell type 1-diabetes eller LADA har også økt risiko for å få andre autoimmune sykdommer, som for eksempel hypotyreose (lavt stoffskifte), revmatoid arthritt (leddgikt), cøliaki og Crohns sykdom, som begge er kroniske tarmsykdommer.

Type 2-diabetes skyldes at cellenes mottakere for insulin får redusert følsomhet. Cellene greier av den grunn ikke å ta opp så mye glukose fra blodet. Dette kalles insulinresistens (se s. 20). Bukspyttkjertelen svarer på nedsatt følsomhet ved å skille ut mer insulin for å prøve å holde blodsukkeret stabilt. Personer med type 2-diabetes har derfor ofte svært mye insulin i blodet. I tillegg kan det store presset på bukspyttkjertelen over tid trette ut de insulinproduserende cellene, slik at produksjonen gradvis avtar og personen må få tilført insulin med sprøyter. Da har sykdommen utviklet seg til insulinavhengig type 2-diabetes. Type 2-diabetes kan starte i alle aldersgrupper, men rammer for det meste personer over 40 år, og forekomsten øker sterkt med alderen. En tendens er at stadig yngre rammes, og sykdommen begynner nå å bli mer vanlig hos barn og ungdom.
I dag har rundt 350 000 nordmenn type 2-diabetes. Halvparten av disse har fått diag- nosen, mens andre halvdel ikke vet at de har sykdommen. I tillegg er rundt 350 000 nordmenn i faresonen for å få diabetes.
Årsak
Arvelig disposisjon, uheldig kosthold, overvekt, fysisk inaktivitet, stress og dårlig søvn er hovedårsakene til type 2-diabetes.
Har du en forelder med diabetes type 2, har du 40 prosent risiko for å utvikle sykdommen selv. Har begge foreldrene dine sykdommen, er risikoen 80 prosent. Det betyr imidlertid ikke at du automatisk vil bli syk. Men livsstilen kan bidra til at en slik genetisk disposisjon kommer til uttrykk. Les mer om dette fra s. 34.
Symptomer
Vanlige symptomer er tørste og hyppig vannlating, episoder med lavt blodtrykk, tørr hud, tørrhet i munn og svelg, frukt- eller metallsmak i munnen og at man blir fortere sliten.
Symptomene utvikler seg gradvis og blir sjelden merkbare før det er gått lang tid.
Behandling
Livsstilsendring er første og viktigste behandling for deg som har type 2-diabetes. De fleste kan bli helt eller nærmest helt friske ved riktig kost og endret livsstil. I dag blir kun et fåtall behandlet med en kombinasjon av diett og mosjon. Som oftest får disse pasientene tabletter fra første dag. Mest vanlig er tabletter som øker insulinproduksjonen i bukspyttkjertelen eller følsomheten for insulinet i kroppens celler. Ved behov brukes også her tilført insulin i sprøyter. Det er kun pasienter med normal eller lav insulinproduksjon som har god nytte av insulinstimulerende medisiner og insulinsprøyter, mens du som har insulinresistens (se s. 20), bør få annen type medisin, hvis ikke livstilsendring alene er tilstrekkelig.
Diabetes MODY
Diabetes MODY er en genetisk type 2-diabetes som oftest debuterer i ungdomsårene. Sykdommen skyldes at de insulinproduserende cellene i bukspyttkjertelen ikke slipper riktige mengder insulin ut i blodet. Kun 2–3 prosent av de som har diabetes, har MODY. Det er funnet minst 6 gener som kan forårsake sykdommen, klassifisert som Mody 1–6. Sykdommen nedarves systematisk i familier fra en forelder til halvparten av barna.

Under graviditeten danner morkaken hormoner som fører til at behovet for insulin øker. Normalt vil kroppen reagere ved å øke produksjonen av insulin, men ikke alle kvinner er i stand til å produsere nok. Kvinnen utvikler da svangerskapsdiabetes, oftest i kombinasjon med nedsatt følsomhet for insulinet (resistens).
I Norge får om lag 8 av 1000 gravide svangerskapsdiabetes. Antallet har økt de siste 30 årene. Risikofaktorer for å få svangerskapsdiabetes er å ha foreldre eller søsken med diabetes, høy alder (over 38 år), overvekt, tidligere svangerskapsdiabetes, PCOS (polycystisk ovariesyndrom, se s. 21) og etnisk bakgrunn fra enkelte utviklingsland. Svangerskapsdiabetes normaliseres ofte etter graviditeten, men risikoen for å utvikle diabetes type 2 senere er betydelig.

Sekundærdiabetes skyldes andre sykdommer som igjen kan føre til diabetes. Betennelse i bukspyttkjertelen (pankreatitt) kan forårsake skade på betacellene slik at de blir helt eller delvis ødelagt og ikke kan produsere nok insulin. Sekundærdiabetes kan også oppstå ved kreft i bukspyttkjertelen, samt etter bivirkninger av visse medikamentelle behandlinger og som en konsekvens av alkoholmisbruk.

post@kostreform.no
Ideell og frivillig organisasjon
Etablert 2007
Org. nr. 991689737